Forskjell på "ønsker å bo" og "er tvunget til å bo"

Jan Arild Snoen peker i en artikkel på Dagbladet.no på det paradoksale i at DN har publisert en undersøkelse av hvilke kommuner i Norge som er best å bo i, og at kommunene i topp konsekvent er fraflyttingskommuner, mens kommunene som kommer dårlig ut i undersøkelsen typisk er folkerike kommuner med tilflytting. Snoen konkluderer på følgende måte:

Samlet ser vi altså et tydelig utslag: Folk flytter fra de kommunene DN mener er bra å bo i og til de kommunene DN mener er dårlige å bo i.

Det finnes to mulige forklaringer på dette: Enten vet ikke folk sitt eget beste, eller så er det noe galt med DNs undersøkelse.

Personlig kommer jeg gjerne med en tredje, og ganske åpenbar, forklaring. Jeg synes nemlig ikke dette er det minste merkelig. Faktisk er nettopp dette årsaken til at jeg bestemte meg for å flytte utenlands. La meg forklare:

Små kommuner, som Luster og Masfjorden, er perler som man gjerne skulle bodd i dersom muligheten var tilstede. Problemet er naturligvis at folk flest behøver en jobb, og at arbeidsmarkedet i slike små kommuner ofte begrenser seg til yrker av typen lærer, lege, lensmann, butikkmedarbeider og lignende. Jobber man for eksempel innenfor finans eller it har man i praksis bare et alternativ: Å bite i det sure eplet og flytte til byen. Ikke fordi man synes det er spesielt moro, men ganske enkelt fordi det er der jobbene finnes.

Personlig var jeg så misfornøyd med tilværelsen i disse norske byene at jeg flagget ut, enkelt og greit.