Moro fra Pirate Bay rettsaken

Jeg må jo innrømme at jeg synes det er spennende å følge med på denne rettsaken som foregår i Stockholm for tiden, der en håndfull datanerder kjemper mot et arsenal av advokater fra en gigantisk underholdningsbransje. I sannhet en Davids kamp mot Goliat. Mine sympatier skal jeg la ligge akkurat nå, men jeg må si jeg fant følgende litt morsomt:

Monique Wadsted, som representerer MPAA i rettsaken, er tydeligvis på desperat jakt etter noen spenstige "one-liners" fra svenske forfattere som kjenner seg krenket av Pirate Bay. Sitater som "de har drevet meg fra gård og grunn" og "jeg måtte selge alt jeg hadde på auksjon" er sikkert hva hun håper på. Hun har engasjert sin forfatterkollega, Carina Rydberg, for å lete etter forsmådde forfattere på Facebook, hvorpå Rydberg har postet følgende i en forfattergruppe:

"Min väninna Monique Wadstedt, som företräder film- och spelbolagen i den pågående rättegången mot Pirate Bay, har saknat kommentarer från landets upphovsmän/författare vad gäller den här frågan (fildelningsfrågan) […] Monique skulle dessutom gärna se att vi dök upp personligen - i eller utanför rättssalen. Som det ser ut nu domineras hela bilden av piraterna. Rättegången pågår tisdag - fredag."

Man kan jo i og for seg synes det er en smule morsomt at advokat Wadsted ikke har kommet på dette før nå, midt i rettsaken, og at det faller pent inn i rekken av stunts som tyder på svært dårlig forberedelse av rettsaken fra underholdningsindustriens side. Men det var ikke dette jeg ville frem til. Det viser seg nemlig at den godeste Carina Rydberg selv er en tilhenger av Pirate Bay, hvilket hun har tilkjennegitt i andre tråder på nevnte forfattergruppe på Facebook! Se der ja.

”Pirate Bay är ovärderlig vad gäller tillgången till material som bokförlag, skivbolag och filmbolag av någon anledning inte vill/kan tillhandahålla.”

Ordfører med hodet i sanden

Dagbladet følger opp artiklene om Siv Jensens "snikislamisering" med en artikkel der norske Acta får skylden for forfallet i ghettobydelen Rosengård i Malmö. Det er meget mulig at Acta er skyld i dette, det vet jeg ingenting om, men det mest interessante er hvordan Malmös ordfører, Ilmar Reepalu (Socialdemokraterna) fullstendig stikker hodet i sanden og benekter at det skulle være andre problemer i Rosengård enn standarden på disse leilighetene:

Ordfører Ilmar Reepalu avviser overfor flere medier blankt Siv Jensens påstand om at sharialover gjelder i bydelen, men innrømmer kummerlige boforhold. Til P4 sier Reepalu at norske Acta har mye av skylden for de kummerlige boforholdene.

Dette kommer forøvrig fra samme ordfører som ville stoppe en tenniskamp mellom Israel og Sverige i protest mot Israels aksjoner i Gaza. Som et kompromiss har han nå gått med på at kampen avholdes for tomme tribuner... Dette gir vel et visst inntrykk av hvilken type menneske vi snakker om, og at hans fornektelse av problemene i Rosengård bør tas med en aldri så liten klype salt. Ekstremister har aldri særlig stor kredibilitet, uansett politisk farge. Da er det mer interessant å høre hva politi, boende og fagfolk har å si om situasjonen i denne bydelen, droppe kategoriske avvisninger og diskutere som voksne mennesker.

VG.no har forøvrig også publisert denne artikkelen.

Hvem skal redde hvem?

Microsoft ønsker å lære opp amerikanere i bruken av sine produkter. Gjennom et opplæringsprogram skal to millioner amerikanere lære seg å bruke Internet Explorer, MS Outlook og MS Office.

Artikkelen i digi.no beskriver det som at Microsoft på denne måten, gjennom å øke Microsoft-kompetansen, vil redde USA, og det stemmer vel godt overens med hvordan Microsofts PR-avdeling ønsker at dette skal fremstilles.

Man skal imidlertid ikke være mer enn middels oppegående for å se at det i realiteten er USA som kommer til å redde Microsoft i og med dette tiltaket. I en tid med sviktende lisenssalg av både Office og Windows, der fullgode og gratis alternativer som OpenOffice og Linux stadig kaprer markedsandeler, er det antakeligvis en billig investering å gi disse amerikanerne opplæring i Microsoft-produktene, for å kunne fortsette å bruke sitt mildt sagt tvilsomme salgsargument nummer 1 (som alle som har hatt en Microsoftselger på besøk sikkert kan skrive under på): Alle bruker jo Microsoftprodukter hjemme, så derfor må din bedrift også gjøre det!

Microsofts indoktrineringsplan er altså ingen redning for USA, men snarere en måte for dem å øke lisenssalget sitt på, og en måte å undergrave open source alternativene på.

Venstres løsning er sensur

I lys av Siv Jensens (FrP) uvanlig krasse, og til dels ganske useriøse, utspill om faren for snikislamisering av Norge rykker Lars Sponheim (V) ut i media og gir oss Venstres løsning på problematikken omkring innvandringspolitikken: "Steng ute alle som ikke har samme syn som oss fra debatten, så havner den nok på rett spor. Vårt spor, altså."

Man kan mene hva man vil om Jensens utspill, og at hun har blitt en smule overivrig er vel hevet over enhver tvil, men faktum er at utspillet tross alt baserer seg på situasjonen i en høyst virkelig ghetto i vårt naboland Sverige, bydelen Rosengård i Malmö, som ble kjent i riksdekkende media i Sverige etter at voldsomme opptøyer hadde funnet sted der i fjor. En rapport bestilt på oppdrag av den svenske regjeringen, "Hot mot demokrati og värdegrund - en lägesbild från Malmö", danner bakgrunnen for Jensens argumentasjon, og bør ikke avfeies sånn helt uten videre, selv om situasjonen i Malmö ikke nødvendigvis kan overføres direkte til tilsvarende norske byer.

Det er, hva jeg har forstått etter å ha lest ulike avisartikler og ledere i svenske aviser, ingenting kontroversielt i å hevde at integrasjonspolitikken i Sverige har feilet fullstendig i tilfellet Rosengård. Hvorfor det skulle være så kontroversielt å ta opp dette i Norge, om det da ikke dreier seg om frykt for fatwaer, brenning av norske (og amerikanske) flagg og jihader, finner jeg derfor litt merkelig.

Men Sponheim har som vanlig funnet løsningen, den velkjente strutsemetoden: Hvis vi knebler dem som prater om problemet så forsvinner det.

Dialog er overvurdert.

I disse pirattider

I disse Pirate Bay-tider finner jeg det mildt sagt fascinerende at delstater i USA, landet som virkelig logrer og ruller rundt for underholdningsbransjens lobbyister, vil sine venner i denne industrien så vondt at de innfører skatt på nedlasting av lovlig kjøpt materiale på nettet. Ifølge digi.no har 20 delstater så langt innført skatt på nedlasting av musikk gjennom for eksempel iTunes. New York står angivelig for tur.

En slik politikk må da mildt sagt sies å være en vel så stor trussel mot underholdningsbransjen som allskens pirater. Som om ikke ulempene med lovlig kjøpt musikk (DRM-begrensninger og annet) er store nok fra før, så gjør politikerne det altså dyrere å benytte seg av et slikt tilbud, slik at det blir enda mindre attraktivt, og flere tyr til torrents, p2p og alt hva det heter. Go figure.

Dobbeltmoral av Venstre

Partiet Venstre roper og bærer seg i anledning svenskenes innføring av en ny overvåkingslov som gir dem mandat til å overvåke nettrafikk som fysisk passerer deres grenser. Venstre krever at den norske regjeringen iverksetter tiltak mot denne overvåkingen.

Overvåkingen man her snakker om er kabelbåren internettrafikk som går gjennom Sverige. Den gjennomføres av Forsvarets Radioanstalt (FRA), og interessant trafikk filtreres ved hjelp av mange og spesifikke kriterier. Motivasjonen for den såkalte "FRA-loven" er et ønske om å bedre beskytte nasjonens sikkerhet, og folks hverdagslige mailing eller pornosurfing er i utgangspunktet ikke interessant, og skal filtreres bort.

Hvorfor påstår jeg at Venstre driver med dobbeltmoral i denne saken? Jo, de later til å være interesserte i spørsmål som angår personvernet, mens de selv gjennom flere år systematisk har arbeidet med å bryte ned personvernet, mest merkbart i samferdselssektoren. Man klager over at svenskene ønsker å beskytte sitt land gjennom å la militæret overvåke internettrafikk som passerer landets grenser. Samtidig tvinger man gjennom stadig flere overvåkingspunkter langs det norske veinettet (en trend som forøvrig fortsetter med uforminsket fart under den rødgrønne regjeringen), som dessuten lar private aktører overvåke såvel norske som utenlandske bilister døgnet rundt, alle dager, og ikke med den hensikt å verne om landets sikkerhet, men rett og slett av rent kommersielle hensyn - for å tjene mest mulig penger på bompenger og fotobokser med gjennomsnittsmåling. Bilder, passeringstid og sted, og registreringsnummer, lagres og systematiseres. Bruksområdene for denne informasjonen utvides stadig, og reglene tøyes.

Venstre setter altså kommersielle hensyn foran personvernet i Norge, samtidig som de roper høyt i media om andre lands tilsidesettelse av dette. Fei gjerne for egen dør først, Venstre!

Så kan man selvfølgelig mene hva man vil om svenskenes overvåkingstrang, men det er en annen historie.

Må hijab i politiet aksepteres?

Dagbladets kommentator John Olav Egeland mener at hijab i politiet må aksepteres, og sier det slik:

Derfor er det ingen motsigelse mellom statens og politiets verdigrunnlag og bruken av muslimsk hijab, jødisk kippa eller sikhenes turban så lenge bruken ikke er til hinder for den praktiske utførelsen av tjenesten.

Uten å starte en lang debatt om emnet kan man jo argumentere for at slike religiøse symboler nettopp er til hinder for den praktiske utførelsen av tjenesten. Det er jo lite som rører opp følelser mer enn nettopp religion. Er det for eksempel noen som kan se for seg venstreradikales, blitzeres og andre mindre oppegående personers reaksjon om politifolkene som forsøkte å holde orden på dem under de voldsomme opptøyene i protest mot Israel skulle bære en jødisk kippa, eller annen jødisk symbolikk (se bildet over)? Eller om en høyreektsrem protestmarsj ble bevoktet av nettopp hijabkledte politifolk? Her er det vel nettopp den tunge, religiøse symbolikken som er til hinder for utøvelsen av tjenesten, vil jeg påstå. Politiuniformen bør i mine øyne være så nøytral som mulig, enkelt og greit. Ingen turbaner, ingen store krusifiks, ikke noe dill eller dall.

En ikke-sak

Digi.no melder i dag at IT-folk som reiser mye "taper" penger ettersom kronekursen har svekket seg, samtidig som hoteller har blitt dyrere, og statens satser for kost og losji ikke har blitt justert for å ta hensyn til dette. Dette med hoteller stemmer forøvrig ikke helt, da prisene på hotellene i storbyer som London og New York for eksempel har sunket dramatisk det siste året - NY fra et snitt på 250 dollar/natt til ca. 200 dollar/natt. Dessuten, hvilken reisente IT-konsulent betaler hotellet sitt selv?

Først og fremst synes jeg det virker noe tungvint å skulle justere disse satsene fortløpende etter kronens svingninger. Videre må jeg innrømme at jeg ikke helt ser problemet. Selv reiser jeg mye i jobben, og selv om jeg ikke bor i Norge så har vi et tilsvarende system her jeg bor. Vi har også opplevd en svekkelse av den lokale valutaen.

Ser man nærmere på statens satser så er det nok ingen grunn til bekymring, kronekurs eller ei. Drar man for eksempel til et såpass lite eksotisk land som Sverige så har man hele 700 kroner å rutte med per dag. Frokost og lunsj koster rundt 70 kroner, og da behøver man ikke akkurat å gå på nærmeste gatekjøkken for å spise middag... For 300 kroner får du en ekstravagant middag på en bedre restaurant, og har fremdeles et par hundrelapper til overs...

I New York får man hele 840 kroner, altså over 100 dollar per dag. Frokost på en koselig fortauskafé? 6-7 dollar. Lunsj? 12-15 dollar. En voldsom middag, 50 dollar. Fremdeles et par hundrelapper til overs...

Det eneste som fascinerer meg er at man opererer med en lavere sats for Sveits enn hva man gjør for Sverige. Sveits er, for dem som ikke har vært der, et av de desidert dyreste landene i Europa, og her er det faktisk ikke noe problem å gjøre seg av med 650 kroner per dag, i og med at den minste menyen på MacDonalds koster over 100 kroner...

Summa summarum er det vel heller et spørsmål om hvor mye ekstra penger man skal kunne tjene på en tjenestereise utenlands, heller enn et spørsmål om at man taper penger på utenlandsreisene sine. Dette er virkelig ingenting å syte for, slik jeg ser det.

Foto: Ferguson Photography

Om berettiget vold

To menn er i Oslo tingrett frifunnet for vold mot en 28 år gammel mann, oppsiktsvekkende nok fordi retten mente at "mannen fortjente det", etter å ha kalt de to for "nazihore" og "jævla nazist". Jaha, dette setter jo en ny og interessant presedens i norsk rett. Tidligere har man jo blitt dømt for tilsvarende vold selv om det har skjedd i selvforsvar. Det har vært eksepsjonelt vanskelig å hevde nødrett, selv om ens person, familie eller eiendom har blitt krenket, og man har vært i en truet situasjon. Knekker man armen på en bevæpnet innbruddstyv så blir man stort sett dømt for vold. Punktum.

Fra nå av er det imidlertid lov å knekke folks neser, selv uten å føle seg det minste truet. En provokasjon holder!

Veipartiet? Que?

Erna Solberg har utropt Høyre til "veipartiet". Dette får nåværende samferdselsminister og tafattheten selv, Liv Signe Navarsete til å gå til motangrep:

- Historien viser at Høyre verken er et veiparti eller et jernbaneparti. Den rødgrønne regjeringen har samlet brukt 15,1 milliarder kroner mer på vei og bane enn den forrige regjeringen, sier Navarsete.

Regnestykket fordeler seg ifølge Navarsete på 67,7 milliarder kroner til vei (9,4 milliarder mer enn Bondevik II), og 25,4 milliarder til jernbane (pluss 5,7 milliarder).

Dette blir en smule pinlig når man samtidig er klar over at man i Norge aldri har brukt en så liten del av statsbudsjettet til veiformål som nå. Og andelen synker år etter år. Det eneste Navarsete og hennes regjering har vært i stand til å bygge i løpet av de siste par årene er bomstasjoner og fotobokser, og det kvalifiserer neppe i denne sammenhengen.

Eller, rettere sagt, Navarsete har vel regnet alle milliardene av bompengekroner inn i de "ekstra" 15 milliardene hun påstår at de rødgrønne har brukt på vei og jernbane. I så fall kommer de til å slå denne rekorden år etter år, med stadig nye bompengefinansierte vei- og kollektivtransportprosjekter. Men teller disse pengene virkelig, Navarsete?

Bondevikregjeringen var en katastrofe for veibygging og infrastruktur (hvem husker vel ikke Torild Skogsholm...*grøss*), og det er naturligvis latterlig av Erna Solberg å utrope sitt parti til noe annet enn "bompengepartiet". Men i ærlighetens navn er hun i meget godt selskap der, sammen med de rødgrønne partiene, og sine allierte i Venstre og KrF. Det finnes kort sagt ikke noe parti i Norge i dag som er det minste interessert i vei og infrastruktur.