Om å la bukken passe havresekken

Ser man det! Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke visste at regjeringsmedlemmer i prinsippet er immune mot straffeforfølgelse om ikke deres egne kollegaer mot formodning samtykker i en sådan. Selvfølgelig burde man kunne gjettet seg til at Regjeringen hadde sørget for slike ordninger, men av og til er virkeligheten rett og slett mer bisarr enn den villeste fantasi.

Hvordan kan det forventes at en korrupt politiker skal kunne straffes om det er denne politikerens kollegaer som skal ta avgjørelsen? Det er jo klart at man som kollegaer vil dekke opp for hverandre. "Om du hjelper meg ut av denne korrupsjonsskandalen så hjelper jeg deg når dine tvilsomme kontakter med mafiaen kommer for en dag". Dette er menneskelig natur.

Lurer på hvordan det hadde sett ut om det var styret i et selskap som skulle avgjøre om en av deres styremedlemmer skulle tiltales for å ha begått en kriminell handling?

Som jeg har sagt før, der allminnelige borgere kriminaliseres for langt mindre summer slipper den politiske eliten unna med en hevet pekefinger og en offentlig unnskyldining: "Jeg visste ikke bedre". Og da er liksom alt greit da.

Korrupsjonsjegeren Eva Joly mener forøvrig at det er greit å være korrupt, om bare beløpet en mottar er under en million kroner. Da regnes det som småpenger og er uinteressant å forfølge.

Gaveskandalen fortsetter

Det er bare å konstatere nok en gang at det er en dramatisk forskjell på hva man kan forvente seg av den politiske eliten i Norge i dag, og hva man kan forvente seg av allminnelige arbeidstakere.

Hadde Liv Signe Navarsete (Sp) arbeidet i det private næringslivet og tatt imot en gave verdt 26500 kroner i embeds medfør ville hun antakeligvis fått sparken.

Som samferdselsminister er det ikke så nøye. Hun handlet jo i god tro, må vite. Og da er liksom alt greit, for det finnes jo ingenting som heter grov uaktsomhet, eller krav om å sette seg inn i ulike regelverk, om man først har nådd så langt opp i politikken. Da er man immun, uansett hvor kriminellt idiotisk man oppfører seg. Om man er uføretrygdet derimot...

Foto: Eivind

Lettere å få tilgivelse enn tillatelse?

Hvorfor er det alltid slik at norske toppolitikere føler de kan leve et liv helt på siden av det øvrige samfunnet, helt til dette blir oppdaget og skaper storm i media? Da er man raskt ute og tetter igjen smutthullene som man har laget for seg selv. Først var det gullpensjonene (som dog fremdeles består, på tross av voldsom kritikk), og nå er det den utbredte korrupsjonen blant Ap-politikerne (og en og annen Sp'er).

Er det dette med at det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse? Eller tror man virkelig at slikt ikke blir oppdaget? Uansett er det ikke store konsekvensene å prate om for de involverte politikerne. Bare lever tilbake det du urettmessig har mottatt, så ordner det seg nok.

Oppdatering: Her triller avsløringene om tvilsomme gaver til politikere inn, nå seneste en Frp-politiker som har fått en gratis garasje til en verdi av 220.000 kroner som takk fra entrepenør for bra jobb med byggesaken. Eller noe sånt.